Italiensk mynde

Historikk:

Opprinnelsen til den italiensk mynden ligger meget langt tilbake i tid, og man regner med at den først ble kjent i Egypt, hvor det har blitt funnet mumifiserte dvergmynder. En har også funnet bilder av dvergmynder som skriver seg fra tidlige romerske kulturer.

Navnet italiensk mynde stammer fra rasens popularitet i Italia under renessansen. Selv om italieneren først og fremst har vært holdt som selskapshund, har større individer også blitt brukt til jakt på småvilt, da ofte sammen med jaktfalker.

Mange kunstnere har avbildet italienske mynder i sine verk, for eksempel Velasquez, Pisanello og Giotto. Kongelige har fungert som beskyttere av rasen, blant de mest kjente er Maria Stuart, dronning Victoria, Katarina den store, Fredrik den store og vår norske Dronning Maud.

På 1800-tallet var det, spesielt i England, et stort ønske om å gjøre italieneren så liten som mulig, som resulterte i helsemessige problemer og hundene fikk et tydelig dvergpreg. Dette gikk de heldigvis etterhvert bort fra.

At dagens italienere ser ut som de gjør, kan vi fremfor alt takke de kontinentale oppdretterne for. Særlig de østerrikske, tyske og italienske har gjort en stor innsats for rasen. Rasen holdt på å dø ut på kontinentet under den 2.verdenskrig, og man ble nødt til å blande inn whippet for genetisk variasjon, samt hente inn italienere fra England og USA.

De første registreringene av italiensk mynde i NKK var tre engelske importer til den svenske kennelen Sobers i 1959/60. I starten var den norske populasjonen bygget på importer fra Sverige og England, men det tok litt tid for rasen å etablere seg her.

Egenskaper/Mentalitet:

En liten kropp på noen få kilo, men samtidig den største sjarmøren du noen gang vil ta inn i huset og hjertet ditt. Den overøser sine nærmeste med sin energi, kjærlighet og glede, og kan fungere som psykolog, personlig trener og bestevenn.

Italieneren er en rase med mye energi som er klar for å bli med på det meste som skjer. Det er en våken rase som gjerne tror at de er universets sentrum, og at alt som skjer dreier seg om dem. Rasen er selvstendig, men også svært knyttet til eieren sin og har et stort behov for kroppskontakt. Det tar som regel ikke lang tid før de har invadert både sofa og seng, så dette er ikke rasen for de som forventer at hunden ligger på gulvet i en hundeseng. De kan være mestre i å manipulere for å få det som de vil, og som regel gir man etter, siden belønningen av å være en italienerslave er så stor. Dette er viktig at man er være klar over før man skaffer seg en italiener.

I tillegg til å være svært knyttet til og oppmerksom på sin eier, og de også svært sensitive for eiers sinnsstemning og ønsker. Man trenger knapt nok kremte forsiktig for å korrigere dem. Når det er sagt er det likevel viktig å bemerke seg at italieneren gjerne gjør ting den vet den ikke får lov til, som for eksempel å stjele mat fra bordet.

Selv om italieneren ikke er en stor hund, er den en fullblods mynde med stort behov for å løpe, og den har jaktlyst. Med sin raske akselerasjon, høye fart og kjappe svinger, har den mer glede av å rase fra seg i fri lek, enn å gå en lang tur i bånd. Italienerens bruksprøve er som for alle myndene, lure coursing.

Sommerhalvåret er italienerens favorittid med solbading, varme og aktive dager sammen med eieren. Vinteren derimot, kan by på utfordringer da den ikke er skapt for nordisk vinterklima. De kan nærmest gå i dvale i de kaldeste periodene, og man vil møte på noe motvilje når man foreslår en tur. Når det er sagt, er gleden ofte stor når man først kommer seg ut. Det kreves påkledning mot vær og vind, da rasen har kort pels og lite underhudsfett.

Størrelse/Utseende:

Rasestandarden beskriver italieneren slik: slank, høybeint og kvadratisk. Selv om den er liten er den en typisk mynde, med myndens forfinede eleganse. Rasen kan stå modell for begrep som ynde og edelhet, med sin dype brystkasse og s-kurvede silhuett. Bevegelsene er karakteristisk, nærmest dansende, med høyt utstrakte og elegante steg.  Tillate pelsfarger er sort, grå og isabella, i alle sjatteringer fra lys til mørk av disse. Hvitt er kun tillat på bryst og tær innenfor FCI, mens andre land ikke har noen begrensinger på hvite tegninger. Mankehøyde er mellom 32 og 38cm, både for hannhunder og tisper.